Hjertetransplantasjon – siste behandlingsmulighet ved alvorlig hjertesvikt

Hvem er aktuell kandidat for hjertetransplantasjon?

Hjertetransplantasjon er forbeholdt pasienter med terminal hjertesvikt – det vil si pasienter der hjertet er så skadet at det ikke lenger er i stand til å pumpe nok blod til å dekke kroppens behov, til tross for optimal medisinsk og annen behandling. Typiske kriterier for å vurdere transplantasjon er:

• Ejeksjonsfraksjon (EF) under 20–25 % – hjertet pumper under en fjerdedel av blodvolumet per slag
• NYHA funksjonsklasse III–IV – alvorlig begrensning i dagligliv (klasse III) eller symptomer i hvile (klasse IV)
• Alder vanligvis under 65–70 år – eldre pasienter vurderes individuelt
• Ingen vesentlige andre organsvikt – nyre-, lever- og lungefunksjon må være tilstrekkelig
• Ingen aktiv kreft, infeksjon eller alvorlig psykisk sykdom

De vanligste grunnene til terminal hjertesvikt som leder til transplantasjon er iskemisk hjertesykdom (etter hjerteinfarkt), dilatert kardiomyopati og medfødte hjertefeil.

Venteliste og organmangel

I Norge er Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet, det eneste senteret som utfører hjertetransplantasjoner. Hvert år gjennomføres 30–40 transplantasjoner. Tilgangen på donorhjerte er begrenset, og ventetiden er uforutsigbar – noen pasienter venter noen uker, andre måneder eller år.

For å komme på ventelisten må pasienten gjennom en grundig utredning ved Rikshospitalet. Blodtype, vekt og hjertestørrelse er avgjørende for hvilke donorhjerte som er kompatible. Kritisk syke pasienter kan prioriteres høyere på listen. Pasienter som dør mens de venter, er dessverre et reelt problem – noe som understreker behovet for flere organdonorer i Norge.

Mekanisk hjertestøtte (LVAD) – bro til transplantasjon

For pasienter som forverres mens de venter på et donorhjerte, finnes mekanisk sirkulasjonsstøtte. Den vanligste er LVAD (Left Ventricular Assist Device) – en liten pumpe som implanteres kirurgisk i brystet og hjelper venstre hjertekammer med å pumpe blod ut i aorta. LVAD-en drives av et ekstern batteri via en kabel gjennom bukveggen.

LVAD kan brukes som:

• Bro til transplantasjon – holder pasienten i live og i bedre form frem til et donorhjerte er tilgjengelig
• Permanent behandling (Destination Therapy) – for pasienter som ikke er egnet for transplantasjon

LVAD forbedrer livskvalitet og overlevelse betydelig, men krever nøye oppfølging og innebærer risiko for infeksjon, slag og pumpesvikt.

Operasjonen og den tidlige fasen

Selve hjertetransplantasjonsoperasjonen er et stort kirurgisk inngrep som varer 4–6 timer. Pasienten kobles til hjerte-lungemaskin, det syke hjertet fjernes og donorhjerte sys inn i sin plass. Etter operasjonen tilbringes de første dagene på intensivavdeling.

De første ukene er kritiske. Risikoen for akutt rejeksjon (immunforsvaret angriper det nye hjertet) er størst de første månedene, og pasienten overvåkes nøye med jevnlige hjertemyokardbiopsier der en liten prøve tas fra hjertemuskelen for å sjekke tegn til rejeksjon.

Immunsuppresjon og rejeksjonsrisiko

For å hindre at immunforsvaret angriper det transplanterte hjertet, må pasienten ta immunsupprimerende legemidler resten av livet. Standardregimet kombinerer vanligvis:

• Kalsineurinhemmer: Takrolimus (Prograf) eller ciklosporin
• Mykofenolat (CellCept): Hemmer T- og B-cellenes proliferasjon
• Kortikosteroider: Prednisolon, særlig høy dose etter operasjonen, trappes ned over tid

Immunsuppresjon øker risikoen for infeksjoner og visse kreftformer (særlig hudkreft og lymfom). Pasienter følges tett opp med jevnlige kontroller livet ut.

Overlevelse og livet etter transplantasjon

Norske og internasjonale data viser at overlevelsen etter hjertetransplantasjon er god sammenlignet med alternativene:

• 1-årsoverlevelse: Over 85 %
• 5-årsoverlevelse: Ca. 70–75 %
• 10-årsoverlevelse: Ca. 50–55 %

De fleste som overlever de første to årene, lever aktive liv med god hjertefunksjon. Mange returnerer til arbeid, kan mosjonere og opplever betydelig bedret livskvalitet sammenlignet med tilstanden før transplantasjonen. Viktige begrensninger inkluderer livslang immunsuppresjon, regelmessige kontroller og at hjertet ikke har normal nerveforsyning (denervering) – noe som gjør at hjertefrekvensen stiger langsommere ved anstrengelse.

Les mer om behandling ved alvorlig hjertesykdom i våre artikler om PCI-behandling, rehabilitering etter hjerteinfarkt og medisiner etter hjerteinfarkt.